Arbeid og lønn – mening og rett
Av Peter Normann Waage

«I ditt ansikts sved skal du tjene ditt brød,» var noe av det første mennesket fikk vite da det trådte ut av   den paradisiske tilstanden.
Siden da har brødet – altså livsoppholdet – vært uløselig knyttet til arbeidet.

Riktignok er det ennå lenge til det er snakk om lønnsarbeid. Det jeger- og samlersamfunnet, og etterhvert jordbrukssamfunnet de første mennesker levde i, kjente ikke penger, de kom først inn i verden med byene. Og slitet med hovedformål å skaffe mat – og som bieffekt skapte svette – må vi anta i høy grad var meningsfullt. Det hadde et klart mål og var så absolutt integrert med livet, ja, det var livet. Langt på vei kan vi nok si at det samme gjelder for håndverksamfunnet. Også der var liksom det man produserte en forlenget del av en selv. Å være stolt av det man produserer er en grunnleggende menneskelig egenskap. Og den som er stolt, ser en mening.

Verre blir det når vi kommer til industriproduksjonen, der mennesket er bundet til en maskin. Man er ikke lenger forbundet med det endelige produktet, tvert imot er arbeideren selv blitt et produksjonsmiddel og mer slave av maskinene enn stolt av sitt arbeid. I industrisamfunnet kan man heller ikke, som i de tidligste samfunnene, leve ene og alene av det man selv produserer. Man er avhengig av andres arbeid for å få sitt brød og annen mat i maven. Arbeidsdelingen har sett dagens lys. Samtidig blir mennesket fremmedgjort fra sitt arbeid.

Vi skal også legge merke til et annet element, ikke bare ved industrisamfunnet, men ved et samfunn som i hovedsak bruker penger som byttemiddel: Det er bare i et slikt at arbeidsløshet er mulig. Man kan nok lide under uår, dårlige avlinger, tyveri eller av lokal overbefolkning i en naturalhusholdning, men det er noe annet enn arbeidsløshet.

Med pengeøkonomi og lønnsarbeid kommer også en annen dimensjon av arbeidets karakter til syne
For det første det omtalte faktum at alle i stigende grad blir avhengige av andre, noe som er begynnelsen på og grunnlaget for globaliseringen. Arbeidet blir med andre ord nå noe jeg ikke utfører for meg selv, men for andre. Arbeidets lite påaktede mening ligger nå i å tilfredsstille andres og ikke mine egne behov. Det er ikke lenger mitt brød jeg skal svette for. Jeg svetter for at du skal få brød.
For det andre blir jeg henvist til lønnen, altså til pengene for å kunne tilfredsstille mine egne behov – ved å kjøpe det andre har produsert. Men den lønnen holdes i moderne samfunn ofte på et minimum. Den merverdi, for å bruke Marx' terminologi, som skapes av differansen mellom det jeg får i lønn og det en vare eller tjeneste kan omsettes for på markedet, tilfaller i en rendyrket kapitalisme kapitalisten – og i såkalt sosialistiske økonomier staten. Begge er herrer over produksjonsmidler og produksjonsforhold – med andre ord over min materielle eksistens. Men samtidig fordeles i alle moderne samfunn noe av merverdien til andre mennesker. Jeg betaler skatt, direkte, indirekte eller begge deler, og de pengene konverteres til fellesgoder – i alle fall om vi skal se litt stort på det.

Bak refordelingen av godene, eller av pengene, om man vil, ligger forståelsen for at intet menneske skal trenge å forkomme fordi det enten er ute av stand til å arbeide, eller ikke kan finne noe arbeid. Den erkjennelsen skal vi klamre oss til, for i den ligger kimen til en ny forståelse av så vel arbeid som lønn.

Menneskene har siden tidenes morgen brukt mye kløkt og skarpsinn for å minske svetten og la brødet vokse. De har bygget redskaper, konstruert vanningsanlegg og maskiner – kort sagt oppfunnet teknologi for å kunne produsere mest mulig, mens de selv gjør minst mulig.

Denne teknologien har som mål og mening i størst mulig grad å avskaffe det menneskelige pliktarbeid. Den vil med andre ord gjøre folk arbeidsløse, noe den også i stor grad har lykkes med.
Det pussige er bare – og det gjelder både for arbeidsløsheten i 1930-årene som i våre dager – at mengden av varer ikke blir mindre, selv om færre mennesker arbeider for å produsere dem. Det sørger teknologien (og produksjon i andre deler av verden) for.

Men mennesket må da arbeide? Hvordan skal de så beskjeftiges hvis det likevel er tilstrekkelig med varer og tjenester uten deres bidrag?

De kan for eksempel produsere ting som ikke utkonkurrerer andre varer på markedet, ting som ikke kan selges eller kjøpes. Derved får man et påskudd til å sette dem i arbeid og betale dem lønn – og på den måten opprettholde forestillingen om at man arbeider for seg selv, ikke for andre.

I 1930-årene ble arbeidsløsheten i Tyskland borte ved at befolkningen ble satt til å produsere nettopp slike varer: krigsmateriell. De kom ikke på markedet, de kunne fremstilles i ubegrensede mengder. Og når den tid kom at varene skulle ut til konsumentene, konkurrerte de ikke med andre varer, men ble kastet i hodet på forbrukerne – derved ble varene ble tilintetgjort, og slik skapte behov for mer produksjon, og i og med at andre land hadde samme type produksjon, ble overalt flere av forbrukerne borte – noe som også svekket arbeidsløsheten.

Krig og våpenproduksjon er en effektiv måte å løse arbeidsløshetens problem på, samtidig som forestillingen om at vi får penger for å arbeide sementeres.

I våre dager har vi andre måter å sette folk i arbeid på – for at de skal tjene sitt brød i sitt ansikts sved, selv om det altså er varer og tjenester nok uten deres medvirkning. De mottar offentlig støtte under visse og til dels meget strenge betingelser. Etter den nye sosialreformen i Tyskland blir arbeidsløse satt til å utføre rene meningsløsheter, som å male vegger som andre nettopp har malt før dem. I Norge blir den arbeidssøkende – altså den arbeidsløse – sendt på kurs for blant annet å lære hvordan man skal søke på jobber. Problemet er bare at flere og flere av de jobbene ikke-faglært kan søke på, knapt eksisterer lenger. Eller rettere: De eksisterer, men de utføres av maskiner. Dette vet man. En mann som leder kurs for utlendinger i hvordan de skal søke arbeid, samtidig som de perfeksjonerer norsken sin, utbrøt at det knapt er jobber igjen som disse menneskene kan søke på. Likevel fortsetter NAV å betale elevene for at de går på kursene – og kurslederne for at de driver dem.

Kassadamene (og -mennene) er så vidt jeg vet den neste arten som er truet. Automatiske kasser der kundene skanner inn varene selv, overtar. Bare omsorgsyrkene syntes lenge å kreve menneskelig og ikke mekanisk arbeidskraft. Ennskjønt: Det er lenge siden den første artikkelen sto å lese om roboter (gjerne utformet som hunder) som ble brukt til å roe og trøste demente på sykehjem. Jeg tror dette var i Japan.

Med andre ord, med en innebygd nødvendighet fører effektivisering og automatisering til mer arbeidsløshet, som igjen fører til at flere og flere dyttes inn i aktiviteter de ikke har valgt, de ikke ønsker seg – og som på toppen av det hele er meningsløs.

Det er ikke bare arbeidsløsheten som øker. Det samme gjelder opplevelsen av meningsløsheten, at det ikke er plass for en i denne verden, at verden er ferdig uten meg.

Og det er en uhyggelig og svært destruktiv opplevelse. Den styrkes av meningsløsheten i de sysler man blir satt til å gjøre. Både Dostojevskij og Solzjenitsyn bemerker i sine erindringer om tiden som leirfanger, at den beste måten å få et menneske til å gå fra forstanden på, var å sette vedkommende til for eksempel å grave en grøft – som bare skulle fylles igjen etterpå, før den igjen ble gravet opp...
Men skal man da ikke kreve noen aktivitet av mennesker som mottar penger til livsopphold fra offentligheten, med andre ord, fra alle dem som arbeider og betaler skatt? Går det an å skille arbeid, altså ytelse, fra lønn og nytelse?

For det første er det ikke snakk om å avskaffe ytelsen, bare om å gjøre den meningsfull. For det andre er lønn og arbeid i flere sammenhenger allerede løsnet fra hverandre. Det gjelder for trygdede, for mennesker som har arvet rikdom – for å nevne et par ganske så motsatte eksempler.

Og for det tredje: Arbeid og lønn er to vidt forskjellige ting. Svetten som ifølge legenden må utsondres, er der fordi man må skape mening – og slett ikke penger. Det var tvilen, opplevelsen av nakenhet, en snikende meningsløshet og forvirring som var nytt utenfor paradisets porter, ikke pengene. De kom som kjent langt senere.

Arbeidets hensikt er å skape et meningsfullt liv. Det er i alle sine former og fasonger mitt uttrykk, min gave til verden, mitt kunstverk.

Lønnen mottar vi for å kunne opprettholde livet. Og det er en rettighet jeg har i kraft å være menneske.
Arbeidet er ingen rettighet. Det er underholdet som er en rettighet. Derfor skal vi ikke skremmes av arbeidsløsheten – så lenge det er varer og tjenester nok. Vi skal derimot skremmes av at arbeid og underhold blandes sammen i den grad at denne ulogiske knuten styrer livene våre.
Arbeid og lønn er størrelser uavhengig av hverandre. Dette faktum tilsløres når folk tvinges til å danse etter en meningsløs pipe for å motta for eksempel arbeidsløshetstrygd.

Men, som nevnt ligger erkjenneslen i kim allerede – til og med i Norge, et land tuftet på arbeidslinja. Den kan vi følge tilbake til den mannen jeg mener står fadder til det moderne Norge: Hans Nielsen Hauge. Han gjenreiste bøndenes selvrespekt ved å vise dem arbeidets verdi – og gikk som vi vet strikkende gjennom store deler av vårt langstrakte land. Riktignok viste han veien til meningsfulle liv gjennom arbeidet ved å gi folket selvrespekt, så han skal ikke få hele ansvaret. Men fordi han også var industrientreprenør og ofte blandet meningen sammen med utkomme – blant annet prutet han ned prisen på en hest mens han samtiig trøstet den døende selgeren – så helt skyldfri er han heller ikke.
Ja vel, kan vi si, men hvis det altså skal være slik at vi får midler til livsopphold uten at vi samtidig blir fortalt hva vi skal bruke tiden til, hvordan skal da samfunnets nødvenige fuksjoner bli oppfylt?
Folk er late. De ville bare dra seg – er den vanligste innvending mot borgerlønn. Mon det.

La oss stille spørsmålet annerledes – og ta utgangspunkt i en artikkel den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij skrev i sin ungdom: «Når et menneske er misfornøyd, når han ikke makter å uttrykke og åpenbare det beste i seg (ikke av forfengelighet, men fordi det er den mest naturlige, menneskelige nødvendighet å erkjenne, virkeliggjøre, virkeliggjøre og markere sitt 'jeg' i det virkelige liv), så vil han straks drives inn i fullstendig fantastiske situasjoner. Et slikt menneske vil kanskje begynne å drikke tett, eller slå seg på hasard og kortspill; en annen vil bli en eglete bråkmaker og endelig, en tredje vil gå fra forstanden av sine ambisjoner.»

For Dostojevskij var det ikke noe problem: Han visste at hans «ambisjoner» var noe verdt. Han visste også hva han ville – selv om også han måtte slå seg igjennom tross enorm motgang fra omgivelsene. Det lar vi ligge her.

Men hvis vi fastholder at arbeidets, eller beskjeftigelsens mål er å gjøre livet meningsfyllt, at det skal være uttrykk for et menneskes «ambisjoner» og være dét sted der ens «jeg» kommer til uttrykk i det virkelige liv, hva da med de menneskene som ikke riktig vet hvordan de skal kunne finne noen mening, som ikke har noen «ambisjoner»? Vil ikke de føle seg sviktet av at ingen forteller dem hva de skal gjøre? Vil de ikke famle rundt som i blinde og kanskje gå til grunne, eller sove bort livet på sofaen?
Mulig det. Men dette er i første omgang et pedagogisk problem. I et samfunn som ideelt sett er innrettet på å la alle mennesker «komme til seg selv» og uttrykke sitt innerste i verden, vil skolen måtte ha som hovedoppgave å åpne den enkeltes øyne for vedkommendes egne talenter og ønsker. Den må så å si vise elevene veien til dem selv. Dessuten må den oppdra til mot, slik at elevene, når den tid kommer, kan ta sjansen på å virkeliggjøre seg selv – nesten uansett.

Slik er det ikke nå. I stedet sikter skolen inn på å forberede elevene på yrkeslivet, enda en konsekvens av at lønn og arbeid sees så sammenfiltret. Derved er sjansen stor for at mange simpelthen blir stående uten de «ambisjonene» Dostojevskij snakker om. Spørsmålet om lathet er følgelig langt på vei spørsmålet om hvilke ideer og idealer som styrer skolesystemet.

Heller ikke dette tema skal jeg gå nærmere inn på, bare antyde at utsiktene nok er dystre – når de ansvarlige politikere og byråkrater synes å se det som sin hovedoppgave å kontrollere og overstyre lærerne, eller å få skolene til å rette seg etter NHO's krav – eller begge deler.


Dypest sett ligger meningen for de aller fleste mennesker i at man gjør noe for andre. Dette gjelder ikke bare for omsorgsyrker. Selv om det å være forfatter er en ensom sak, er det de færreste forfattere som bare skriver for skrivebordsskuffen. Ja, til og med klostervesenet, der munker og nonner tilsynelatende trekker seg tilbake fra verden, har siden det ble startet hatt hensynet til andre, til samfunnet rundt, som bærende idé. I middelalderen skrev man av gamle manuskripter, med tanke på fremtidens mennesker; urter og legende planter ble dyrket, samtidig som enkelte klostre fungerte som sykehus – med tanke på de av munkenes og nonnenes medmennesker som levde samtidig med dem.

Dermed ser vi at det faktum som ble synlig med arbeidsdelingen – at vi arbeider for andre og ikke for oss selv – paradoksalt nok også blottlegger arbeidet som meningsbærende syssel. Vi må bare sørge for at arbeidets dobbeltskikkelse som min glede og hjelp til deg blir det bærende i aktiviteten.

Det vil borgerlønn kunne hjelpe til med. Da vil hele samfunnet snus opp-ned, bokstavelig talt. Da vil arbeidets kjerne som den aktivitet som gir mitt liv mening og samtidig oppfyller andres behov, komme til syne. Likeledes vil penger til livsunderhold bli en rettighet.

Arbeidsoppgavene forsvinner ikke, men vi må forestille oss at de vil sorteres i et fullstendig annerledes hierarki. Det vil selvfølgelig alltid være anledning til å tjene mer enn den summen man får til livsopphold – følgelig kan vi se for oss at de yrkene som nå er lavtlønte, men livsnødvendige for samfunnet, så som renovasjon osv., vil bli høytlønte, fordi så få vil ha dem – mens yrker som nå er kunstig høyt lønnet, vil bli lavtlønte – fordi så mange vil ha dem.

Systemet vil nok neppe bli innført i Norge – i alle fall ikke i fullstendig form og slett ikke med det første. Men hvis vi kan øke forståelsen for at arbeid og lønn er to forskjellige og helt adskilte størrelser, har vi oppnådd meget.

De er like forskjellige som livsmening og rettighet.