Det sies at lediggang er roten til alt ondt, men kan det være slik at lediggang kun er et symptom?
Hvis vi har som utgangspunkt at mennesker har et iboende ønske om å bidra og være en del av samfunnet, hvis det er synet vi ønsker å ha på oss selv og andre; hvorfor har vi da lediggang?
Hvis en person kun ønsker å ligge på sofaen eller under dyna må det da være noe bakenforliggende galt. Tenk på deg selv. Har du et ønske om å ikke gjøre noe, ikke bidra og ikke gjøre annet enn å føle deg som en byrde for samfunnet?
Det kan være at dette gjelder noen få, men de aller fleste som havner i en isolert situasjon, hvor angst og tafatthet preger hverdagen, har ikke et ønske om å være der. Det skjer ofte etter sykdom, men det kan også oppleves etter andre store omveltninger i livet som for eksempel å miste noen som står en nær eller ved en skilsmisse. De færreste havner på sofaen med vilje.
Hovedproblemet for de som gir opp er neppe at de ønsker å gi opp, men fordi de havner i en nedadgående spiral utløst av økonomiske problemer. Tenk deg selv å være i en vanskelig situasjon og stå igjen uten penger, og helt uten det du hadde kjært, eller å ha mistet troen på fremtiden og livet?. Tenk deg å havne i en situasjon hvor din egen eller dine næres eksistens er truet, og når du endelig har klart kampen står du låst i en situasjon der regninger ikke lenger kan betales, fordi utgiftene er større enn inntektene.
Mange kan gi opp av mindre, og den som gir opp blir en byrde. Når du blir en byrde for samfunnet kjenner du mindre motivasjon til å stå opp. Det fører heller til at du vil gjemme deg. Derfor er det økonomisk usikkerhet som er roten til alt ondt. Lediggangen er bare et symptom.
Alt for mange faller utenfor i dagens samfunn. Det fører til store kostnader for samfunnet, og det bidrar ikke til at personene som gjemmer seg under dyna føler seg bedre. Prøv å sette deg inn i situasjonen der du enten i forelskelse eller av uhell har havnet i en situasjon der utgiftene er store og inntektene så lave at du aldri vil kunne ha muligheten til å komme videre i livet. Den eneste muligheten er å spørre om hjelp, og det i et samfunn som ønsker å forby tigging. Kanskje du hadde blitt på sofaen selv?
Klisjeen om at man skal være frisk for å kunne være syk i Norge, er det mye sant i. Det finnes selvfølgelig unntak; Enkelte har et sterkt nettverk og gode støttespillere rundt seg, de kan få hjelp på tross av at de ikke føler seg hørt eller sett av det offentlige.
Se for deg et samfunn med borgerlønn. Der de som jobber med å hjelpe andre kan fokusere på å se de som faktisk trenger hjelp til å komme ut av sofaen. Færre vil bli liggende i sofaen fordi de har havnet i et økonomisk uføre som bare blir verre, men som de ikke ser noen utvei fra. Se for deg et samfunn der vi tror på våre naboer og barn. Et samfunn der alle har en økonomisk trygghet i bunn. Uavhengig av om de gjør en menneskelig feil, eller blir utsatt for et uhell i livet.
Min påstand er: - Vi hadde ikke bare fått flere tilbake i samfunnet raskere, men folk hadde også fått muligheten til å ta verdivalg, skape og bidra på en helt annen måte. Er det noe verden trenger akkurat i dag, så er det kreative løsninger og folk som kan og våger å satse. Det skjer ikke i et samfunn der man er tvunget til å jobbe, ofte mot egen overbevisning for arbeidsgivere som hverken bryr seg om sine ansatte eller kloden. Det skjer heller ikke i et samfunn der folk gjemmer seg under dyna fordi de føler seg maktesløse og blir sett på, og føler seg som en byrde for samfunnet.
Foto: Kennedy Garrett
